Hopp til navigasjonHopp til hovedinnholdHopp til bunnområdeSkip to content

En pilegrimsreise i fjellet

Skurdalsporten Fjellstue er et fantastisk turmål. Her går du i historisk og «grenseløst» terreng.

Alle veier fører til Skurdalsporten. Tevellia er et supert utgangspunkt for å gå hit. Navnet sier seg selv når du ser den karakteristiske «porten» i fjellet på grensen mellom Norge og Sverige. På den ene toppen ligger grensevarden og på den andre toppen finner du fjellstua. Mellom ligger den smale passasjen der skiløypene går gjennom om vinteren.

– Jeg lever midt i naturen og for meg kjennes det viktig å kunne påvirke til å ta vare på det vi har rundt oss. Med kjærlighet til det lokale og det naturproduserte, viser jeg stolt frem på menyen våre holdbare mathåndverkere og produsenter, forteller Lena Flaten som eier og driver Skurdalsporten Fjellstue.  
Det er ingen tvil om at dette betyr mye for fjellkokken. Lena trives godt når hun kan være på Skurdalsporten. Hun har aldri hatt problemer med å ta seg til fots eller på ski til fjellstua i mørket helt alene for å gjøre klar til dagens servering eller komme seg hjem etter endt dag. Kilometerne alene i mørket er et pusterom i vakker og vill natur.

Vaffelstue på historisk grunn

Skurdalsporten Fjellstue ligger 28 meter inn på norsk side. Besteforeldrene til Lena Flaten, Betty og Jon Kluksdal, bygde den som vaffelstuggu på 1940-tallet. De hadde åpent både sommer og vinter. De drev fram til rundt 1970 da foreldrene til Lena Flaten tok over hytta. Nå er det Lena som driver Skurdalsporten. Hytta er satt opp på nytt, og det er tilrettelagt for servering på bestilling.  I vinterferie og påske er det som regel åpent for alle, og da serveres selvsagt bestemors sprøe vafler. Men Lena byr også på mange andre godsaker. Alle åpningstider blir annonsert, og når det er åpent er dette en svært populær plass å komme til. Like utenfor hytta, ligger et felt med flere hundre kors risset inn. Disse vitner om pilegrimenes ferd i middelalderen. Europeiske pilegrimer vandret gjennom Skurdalsporten på vei til Nidarosdomen. I samme område hjalp også grenselosene flyktninger over til Sverige under 2.verdenskrig. Fra Skurdalsporten er det merket sti helt ned til Tevellia hyttefelt. Om vinteren er det fint å gå opp hit på ski. Hvert år arrangeres turrennet Storlirennet som går fra Storlien til Meråker gjennom Skurdalsporten, og denne vinteren skal verdenseliten konkurrere i samme trasé i den 4.etappen i Skitour 2020, torsdag 20.2. Dette betyr at løypa blir kjørt oftere enn noen gang denne vinteren. Noe som innebærer at du kan koble deg på milevis med langrennsspor. Under Storlirennet har Lena hatt tradisjon med å servere sin berømte og velsmakende blåbæresuppe til deltakerne i turrennet.
Skurdalsporten er første «hvile» etter flere kilometer med stigning, og et møtepunkt for både turløpere og scooterkjørere.

Prisdryss til fjellkokken

Men Skurdalsporten er ikke bare kjent for sin historie og beliggenhet. Driver og kokk, Lena Flaten, har høstet priser for sine kokkekunster. Hun er opptatt av økologisk og kortreist kvalitetsmat. Du kan bestille gourmetmiddag i fjellet hos Lena. Hun er blant annet kåret til årets fjellkokk i Sverige og ble nylig Eldrimnerambassadør (Nasjonalt ressurssenter for mathåndverk). Lena driver også Flammans Skafferi som ligger i Storlien sentrum.
– Hos meg på Flammans skafferi og Skurdalsporten Fjellstue, havner skogen og fjellet på tallerken med råvarene i fokus. Ville vekster, sopp og bær fra området tilberedes på nye måter. Å ta vare på fjellets råvarer er en livsstil og forretningsidé for meg, forteller Lena.  Hun tilbyr også pakker med ulike matkurs. Lena er født på en gård i Teveldalen og har  gått i fjellene her fra hun var barn. Mormoren var primus motor som passet på at multer, tyttebær og andre bær ble høstet. Lena tvilte aldri på at hun skulle bli kokk, og listen over alt hun har gjort begynner å bli lang. Kjærligheten for mat har hun hatt med seg helt fra start, og Skurdalsporten vil alltid være hennes hjerte nært.
– På fjellet sammen med familien, hundene og hestene, kjenner jeg meg hjemme, forteller Lena.